Home

Ja, det er faktisk et ord. SNL har en artikkel på det her.

Jeg bruker mye tid på å tenke på hvorfor verden er så fucka. Eller, det vil si at jeg leser bøker og ser dokumentarer som forsøker å belyse feilene i systemet enten via sosiologi, økonomi, filosofi, feminisme, ideologi og teknologi. Jeg vil langt på vei si meg enig i at det er systemet som ødelegger for menneskers utvikling og velferd. Men hva er systemet? Er ikke systemet menneskeskapt? Hva burde vi endre først, systemet eller mennesket som skapte det?

Nå er det vanskelig å ikke spore helt ut. Jeg skal forsøke å holde meg innenfor dokumentaren. Ønsker du å se den så kan du følge linken Human Resources – Social Engineering In The 20th Century (Spoiler alert: Norge var på 50-tallet innblandet i CIA’s forskning på barn og LSD).

Det er mye sinne i verden. Mye hat og mye aggresjon. Én ting er terrorgrupper og kalifater som dukker opp, de forstår jeg sånn noenlunde hvor kommer fra. Det skal ikke mange studiepoengene til i utviklingsstudier for å se hvordan maktesløshet, null fremtidsutsikter, økonomisk ustabilitet og krig fører til at folk hiver seg på den første og beste organisasjonen som viser et snev av handlekraft og som uttaler en nesten hvilken som helst visjon. Noe av det viktigste er å ha håpet, når noen kommer og tilbyr deg håp så griper du det selv om det kan gå på bekostning av andre verdier. Håpet vil jo være at ting skal bli bedre, for uansett hva du hiver deg med på så kan det ikke bli verre. Nok om hva mennesker kan utrette bare desperasjonen er høy nok.

Det som forundrer meg er sinne og hatet jeg opplever på daglig basis. Det er naboen, pappa, kollegaen, medstudenten og Stortingspolitikeren som er så innmari forbanna. Som slenger rundt seg besvergelser og sjikaner i rent hysteri. Det går så fort i svingene at kildekritikk ikke lenger er normen, at rettskriving ikke lenger er en dyd og menneskesynet er så forvridd at en må tilbake til 1930-tallets Nazi-Tyskland for å kjenne det igjen. Jeg gidder ikke å bry meg med hvorfor de ikke klarer å oppføre seg som siviliserte voksne. Det jeg lurer på er hvordan har de klart å nå det nivået av eitrende sinne og naivt hat?

Dette er mennesker som er født og oppvokst i Norge, verden beste land å bo i. De har gratis utdannelse, garantert jobb bare de gidder å ta de som er ledige og kanskje flytte til et annet sted i fylket, de har helsefrikort hvis de er mye syke et år, sosialstønad hvis noe skulle skje osv. Altså, vi har ingenting å frykte. Så lenge du lever med håpet om at FrP er i regjering for første og siste gang, har du ingenting å frykte. Så hva er det som gjør disse norske ekstremistene så redde? Ja, jeg mener de er ekstremister. De opererer med en verdensforståelse som er langt utenfor det vi er oppdratt til, og vifter med en politikk som er langt utenfor det rasjonelle. Argumentene går hovedsaklig på følelser, ikke logikk. De norske ekstremistene er sykelig opptatt av at andre mener det samme som de eller at det er noen som er mer ekstreme, som om det noen gang har vært en unnskyldning for noe som helst.

Jeg tror denne dokumentaren er innom noen av de tingene som gjør at typisk “hvite, hetero, CIS menn” er så frustrerte og sinte. Problemet mitt er at de karaktertrekkene dette “systemet” i dokumentaren ønsker å avle frem er typisk maskuline karaktertrekk, forbundet med patriarkatet. Så her har vi et hierarki som gir det maskuline større verdi, som produserer og forsterker maskuline karaktertrekk, og så evner ikke menn å briljere. Hva faen er problemet deres? De eier 80% av jorden, har uendelig med privilegier og møter sanksjoner så og si bare fra andre “hvite, hetero, CIS menn”. Men allikevel føler de seg truet. At noen er på vei for ta de, at det finnes noen som ikke er like gode som dem selv og at disse er ute etter å besudle de. For det første er ikke det verdisettet så mye å samle på. For det andre så er dette en irrasjonell frykt, for “hvite, hetero, CIS menn” er den gruppen med flest politiske, økonomiske og militære ressurser.

Hmmm. Kanskje det er der det ligger? Slik som jeg nevnte i posten Ubunden, så er det å ha et uforholdsmessig dyrt hus med uendelige materielle verdier i det kanskje en større belastning enn frihet? At det at en vet hvor urimelig godt en har det gjør at frykten for å miste det blir større enn gleden. For i alt hatet de norske ekstremistene lirer av seg så mater de ikke bare frykten til hverandre, de nedverdiger det å være norsk. De reduserer de norske verdier fordi at de ikke evner å holde på dem under press.

Så mens ekstremistene kaster verdiene våre på sjøen, sitter jeg, og sikkert flere med meg, igjen med en verdisorg på ekstremistenes vegne. En opplevelse som sikkert ikke er så alt for ulik de som sitter igjen etter at deres landsmenn har blitt med i Boko Haram, Daesh osv.

Dette ble et bruddstykke av en større tanke. Jeg holder på å lese en bok om økofeminisme, og ville trekke inn noen paralleller til dokumentaren og terrornivået i dagens samfunn. Det ble litt mye så sent på kvelden. Jeg får se om jeg ikke klarer å spisse denne tankerekken noe mer når jeg er ferdig med boka.

Karpe Diem – Lett å være rebell i kjellerleiligheten din

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s